Ruinene etter den gamle inkabyen Machu Picchu i Peru står på manges bucket-liste, og det med god grunn. De ligger på 2.400 meters høyde i Urubamba-dalen ved Aguas Calientes, og selve navnet betyr “det store fjellet” på quechua (et språk som snakkes av en stor andel urfolk i blant annet Peru, Bolivia og Ecuador). Byen er først og fremst et prakteksempel på inkaenes arkitektur- og ingeniørkunst, og det er umulig å ikke la seg imponere av beliggenheten og måten ruinene er integrert i naturen rundt, midt i de bratte og grønnkledde fjellsidene. Spesielt imponerende er det at inkaene skal ha bygget byen helt uten bruk av hjul eller jernredskaper.
Machu Picchu ble bygget på midten av 1500-tallet og var bebodd i rundt 100 år før byen ble forlatt. Det er fortsatt knyttet flere ubesvarte spørsmål til både dette, hva den egentlig ble brukt til og hvem som bodde der. Det som er sikkert er at ruinene av byen ligger på flere nivåer og strekker seg over et område på 32.000 hektar. Den består også av rundt 200 godt bevarte steinbygninger og mer enn 3.000 trapper som forbinder området.
Det var først i 1911 at Machu Picchu ble kjent for omverdenen, da byen ble gjenoppdaget av den amerikanske akademikeren Hiram Bingham. Den har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1983 og regnes i dag som ett av de syv nye underverkene. Som for mange andre populære reisemål er masseturisme en stor trussel for området, og peruanske myndigheter har derfor innført svært strenge begrensinger på hvor mange som kan besøke ruinene hver dag, og hvor lenge, for å sikre best mulig preservering og begrensing av irreversible skader.
Det var som kjent mange veier til Rom, og det samme gjelder for Machu Picchu. Da jeg dro til Peru i desember 2018 var dette hovedmålet for turen, og for å komme dit reiste jeg først fra Lima til Cuzco, og valgte derfra å gå en 3-dagers fjelltur på 36 km, kalt Lares Trek. Dette regnes som en del av de gamle Inkastiene, og er et godt alternativ til den mer kjente og folksomme Inca Trail siden langt færre turister velger denne turen. Den er også en dag kortere og derfor mulig å gjennomføre selv når man bare har noen få dager til rådighet i Peru.
Lares Trek er både en flott og unik reisevei til Machu Picchu, som byr på imponerende fjellandskaper, gamle ruiner, et rikt dyreliv og et spennende innblikk i livet til de lokale langs veien. Men det er på ingen måte en enkel rusletur i fjellene. Hver dag består av mellom 4-8 timers gåing i kupert terreng, med flere lange og svært bratte klatreetapper. Høyden gjør alt mer utfordrende, noe jeg virkelig fikk kjenne på kroppen. Det eneste som gjelder da er å bite tenne sammen, ta tiden til hjelp og fortsette skritt for skritt. Temperaturen er også et element som påvirker, og kontrasten er stor mellom dag og natt. Man kan gå i stekende sol på dagtid, og sove ute rundt frysepunktet på natten. Når det er sagt så synes jeg helt klart at turen var verdt alt slitet! Og følelsen av å nå høyeste punkt, 4.750 moh. på Sicllaccasa-fjellet, var ekstremt god. Jeg har heller aldri sett en vakrere stjernehimmel enn den første natten på leirstedet vårt på 3.500 meters høyde. Den er nesten helt umulig å beskrive, men det nærmeste jeg kommer er følelsen av å stå midt i verdensrommet.
Etter tre dager på vandring i fjellene gikk turen videre med buss til den sjarmerende byen Ollantayambo og deretter med tog til Aguas Calientes, siste stopp før Machu Picchu. Da vi ankom ruinene tidlig på morgenen ble vi møtt av en bunnsolid tåkevegg, noe som var en gedigen nedtur. Man får nemlig bare noen få timer på området og det er absolutt ingen garanti for å se noe som helst hvis man er uheldig med været. Heldigvis begynte det å åpne seg litt opp etter hvert, og følelsen ble derfor kanskje enda mer magisk da Machu Picchu endelig åpenbarte seg for oss. Alt i alt innfridde turen alle forventninger, og reisen til Machu Picchu og Peru kommer jeg til å huske og holde kjær for alltid!
