Det har sjelden vært så godt å ta farvel med et år som med 2020. Alt som har skjedd siden mars i fjor da alt ble snudd på hodet, og alt som ikke har skjedd, føles fortsatt som en uvirkelig drøm. Den ene korona-bølgen etter den andre har skylt over verden rundt oss og det man lenge håpet var en midlertidig situasjon ble stadig mer permanent. Derfor har også håpet om et nytt og bedre år i 2021 vokst seg sterkt.
COVID-19 har påvirket oss alle på en eller annen måte, i større eller mindre grad. Og det er ingen tvil om at situasjonen både er, har vært og fortsetter å være vanskelig. Mange savner en klem eller et besøk, noen savner steder man ikke får sett eller reiser man ikke får tatt og andre har vært redde for å miste en jobb eller noen de er glad i. Holder man seg frisk og attpåtil har en trygg jobb å gå til oppi alt dette så kan man egentlig ikke klage. Men når man er lei av både sosiale nedstengninger, hjemmekontor og monotone dager er ikke det alltid så enkelt å huske.
Løfter blikket bare litt, så er det ingen tvil om at vi har vært veldig heldige i Norge. Vi står som vanlig i en mer privilegert situasjon enn mange land i verden, men denne gangen også Europa og til og med vår nærmeste nabo Sverige. Det er mange som ikke er like heldige, som ikke har de samme trygge samfunnsrammene eller økonomiske redningspakkene. Mange vet fortsatt ikke når vaksinen kommer eller om de får den i det hele tatt. Lindis Hurum, hjelpearbeider i Leger uten grenser, har mange kloke og viktige betraktninger i kronikken Hjertesukk fra en kynisk idealist. Hurum ønsker seg mer solidaritet med de som lever i glemte kriser, nå som vi alle har fått kjenne på egen sårbarhet i møte med en krise ingen er skyld i og fått en liten smak av hvordan store deler av verden har det hele tiden. “I en pandemi er ingen trygge før alle er trygge”, skriver hun. Jeg tror som henne at det aldri har vært viktigere å huske at det ikke er vi og de andre, men oss.
Så langt har ikke 2021 vært den nye og lyse begynnelsen vi håpet på. Likevel er det lysere enn på lenge og det går riktig vei. Vaksinen(e) er her og det gir håp. Jeg synes fortsatt det er litt tidlig å håpe at alt skal tilbake til normalen i løpet av året, men har stor tro på at vi skal et stort steg i den retningen. For min egen del er savnet etter nye reiseopplevelser stort og tiden da stedene på verdenskartet var innenfor rekkevidde, ikke bare en fjern drøm som nå. Uten denne muligheten mangler livet mitt rett og slett noe helt essensielt. Men, det blir bra til slutt. Det må det bare!
I mellomtiden får vi fortsette å ta vare på hverandre, holde den avstanden som trengs og følge alle regler som er nødvendige for at samfunnet kan åpne opp igjen, først hos oss selv og så mot resten av verden. Og frem til det igjen blir mulig å dra på nye eventyr så fortsetter jeg å drømme meg tilbake til gamle reiser, som turen til Tromsø for snart et år siden rett før samfunnet stengte ned for første gang. Vi er heldige som har så mange flotte steder å se i vårt eget land og Nord-Norge er en spesielt vakker plass, det må jeg virkelig si!
